Terempalasset
Terempalasset | |||
---|---|---|---|
Land | Russland | ||
Sted | Tverskoy-distriktet | ||
Historiske fakta | |||
Arkitekt | Aloisio da Carcano | ||
Stilretning | Uzorotsje | ||
Etablert | 1635 | ||
Kart | |||
Terempalasset 55°45′02″N 37°36′56″Ø | |||
Nettsted | |||
Nettsted | Offisielt nettsted | ||
Terempalasset (russisk: Теремной дворец) er en historisk bygning i Kreml i Moskva. Navnet kommer fra det bysantinsk-greske teremnon (gresk:τέρεμνον), som betyr «kammer» eller «bopel».[1] I ordbøker er terem oversatt med «tårn» eller «tårnværelse». Forfatteren Oliver Thomson skriver at palasset har sitt navn etter kvinnenes terem, deres leilighet, som lå i palassets øverste etasje, under det røde og hvite taket.[2]
På UNESCOs verdensarvliste er palasset omtalt som den mest bemerkelsesverdige ikke-militære konstruksjonen (civil construction) bygd av russiske mestere i det 17. århundre.[3]
Palasset er ikke åpent for publikum. Det ble reist som bolig for tsaren på 1600-tallet, men har, siden Boris Jeltsin valgte å flytte til Kreml, vært residens for den russiske presidenten.[4]
Det første palasset på stedet ble reist i 1499–1508. Arkitekt var italieneren Aloisio da Milano. I 1635–1636 sørget den første tsaren i Romanov-dynastiet, Mikhail, for å få utvidet palasset med to ekstra etasjer. Fire russiske mesterbyggere hadde ansvaret for arbeidet. De fire var Bazhen Ogurtsov, Antip Konstantinov, Trefil Sjarutin og Larion Usjakov.[5]
Palasset viser hvordan dagliglivet ved hoffet var organisert i det 17. århundre. I de tre øverste etasjene var tsarfamiliens bolig, med kvinnenes terem aller øverst. I etasjene nedenfor hadde tsaren fem luksuriøst utstyrte værelser; rådstuen der han hadde møter med bojarene – og et forværelse der utenlandske ambassadører og andre fremstående gjester kunne vente på å få audiens i tsarens tronsal. I palasset fantes også tsarens soveværelse og et lite bønnerom.[2] Den gamle kjelleretasjen, bygget av Aloisio da Milano, inneholdt lagerrom og verksteder.
Til Terempalasset hørte flere kirker, blant annet: Vertsjospaskaija, det private kapellet for tsarfamiliens mannlige familiemedlemmer; St. Katarinakirken, det private kapellet for tsarinaen og prinsessene og Bebudelseskatedralen, som er bygd over Lazarus' oppstandelseskirke, den eldste av Kreml-kirkene (1393). Alle kirkene var samlet under ett enkelt tak, kronet med elleve kupler på høye sylindriske sokler.[6]
Det gyldne tsarinapalasset er rundt 50 år eldre enn resten av Terempalasset. Det er et ganske lite rom med lav hvelvet himling, dekket med fresker på en gyllen bakgrunn. Dette ble bygget på sent 1500-tall, og var tsarinaens offisielle mottagelsessrom. Det var opprinnelig del av Ivan den grusommes palass.[6]
Peter den store flyttet hovedstaden fra Moskva til St. Petersburg i 1712, og bygningene i Kreml, blant annet Terempalasset, forfalt.[4]
På 1800-tallet var palasset blitt svært nedslitt. Tsar Nikolaj I så det som en viktig oppgave å restaurere bygningene i Kreml som et symbol på tidligere tiders politiske og religiøse senter, og kunstneren Fjodor Solntsev fikk hovedansvaret for å restaurere interiøret i Terempalasset.[7]
Da Det store Kreml-palasset ble reist i 1837–1849, ble Terempalasset integrert i dette anlegget.
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Pipes, Richard (1990). Russia under the old regime. Penguin Books. s. 205. ISBN 0140137157.
- ^ a b Thomson (2007), upaginert
- ^ UNESCOs verdensarvliste
- ^ a b Applebaum, Anne (14. desember 2013). «Secrets of the Kremlin». The Spectator (på engelsk).
- ^ Boomsliter, P. (2009), s. 52
- ^ a b Boomsliter, P. (2009), s. 53
- ^ Whittaker (2010), s. 73
Kilder
[rediger | rediger kilde]- Boomsliter, P. (2009). Moscow. Bonechi Art and History Series (på engelsk). s. 52–53. ISBN 9788847619494.
- Thomson, Oliver (2008). Romanovs: Europe's Most Obsessive Dynasty (på engelsk). Tempus. ISBN 978-0752444215.
- Whittaker, Cynthia H. (2010). Visualizing Russia (på engelsk). Brill Academic Publishers. ISBN 978-9004183438.
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- nettsted med korte tekster og bilder av Kreml-bygningene (Besøkt 18. februar 2017)