Rhodos – Wikipedia Hopp til innhold

Rhodos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Rhodos
Ρόδος
Gamlebyen på Rhodos
Geografi
PlasseringEgeerhavet
Øygruppe / del avDodekanesene
Areal 1 407,9 km²
Høyeste punktAttavyros (1216 moh.)
Administrasjon
LandHellas’ flagg Hellas
PeriferiSørlige egeiske øyer
Største bosetningRhodos by
Demografi
Befolkning115 490 (2011)
Befolkningstetthet82,03 innb./km²
Posisjon
Kart
Rhodos
36°06′N 28°00′Ø

Rhodos eller Rodos (gresk: Ρόδος, Rodos) er en gresk øy som ligger 18 kilometer sørvest for Tyrkia, i det østlige Egeerhavet. Øya er den største av totalt 12 større øyer som utgjør prefekturet Dodekanesene. Det bor totalt 117 007 mennesker på øya, hvorav 53 709 bor i Rhodos by, øyas hovedstad og største urbane område. Lindos er den nest største byen på Rhodos.

I et historisk perspektiv er øya viden kjent for Kolossen på Rhodos, ett av Verdens syv underverker. I dag er turisme hovednæringen på øya, som er en populær turistdestinasjon, spesielt blant europeere i sommerhalvåret.

Akropolis på Lindos
RuinerKameiros

Øya ble bosatt i neolittisk tid (steinalderen), skjønt svært lite gjenstår fra den eldste kulturen. På 1500-tallet f.Kr. kom den minoiske kulturenKreta til Rhodos. Senere gresk mytologi minnes et folk på Rhodos kalt for telkinere, og assosierte øya med Danaos (en mytisk konge av Egypt i henhold gresk mytologi); øya ble tidvis omtalt som Telkinis.

På 1400-tallet f.Kr. kom mykenske grekere. Etter bronsealderens sammenbrudd på 1200-1100-tallet f.Kr. var den første fornyete kontakten med omverden med Kypros.[1] På 700-tallet f.Kr. begynte øyas bosetninger å ta form med ny tilstrømning av doriske grekere som opprettet tre betydningsfulle byer på øya: Lindos, Ialyssos og Kameiros. Sammen med Kos, Knidos og Halikarnassos (på fastlandet i Anatolia) utgjorde disse byene det såkalte doriske hexapolis («de seks byer»).

Før det var arkeologi var det myter som fylte inn hull i de historiske nedtegnelser. I Pindars ode ble det sagt at øya ble født i en forening av solguden Helios og nymfen Rhode, og byene ble navngitt etter deres tre sønner. Rhoda er en lyserød hibiskusblomst stedegen for øya. Diodorus Siculus la til at Aktis, en av sønnene til Helios og Rhode, reiste til Egypt. Han bygde byen Heliopolis, og lærte egypterne kunnskapen om astrologi.[2]

På den andre halvparten av 700-tallet f.Kr. mottok helligdommen til Athene votivgaver som er markører for kulturelle kontakter: små elfenbeinsfigurer fra Midtøsten og bronseobjekter fra hva som i dag er Syria. Ved Kameiros på nordvestkysten, et tidligere bronsealdersted, ble det bygget templer på 700-tallet f.Kr., og der er det funnet andre bemerkelseverdige utskårne elfenbeinsfigurer fra samme tidsrom. Fønikisk tilstedeværelse på øya ved Ialysos er bevitnet i tradisjoner nedtegnet i senere skrifter.

Perserne invaderte og overtok hele øya, men ble deretter beseiret av styrker fra Athen i 478 f.Kr. De tre nevnte byene på Rhodos ble med det athenske sjøforbundet. Da Peloponneskrigen brøt ut i 431 f.Kr. mellom Athen og Sparta på det greske fastlandet ble hele den greske verden involvert, men Rhodos greide å holde seg stort sett nøytrale, skjønt øya forble medlem av sjøforbundet. Krigen varte fram til 404 f.Kr. med nederlag for Athen, men på denne tiden hadde Rhodos helt og holdent trukket seg fra konflikten og besluttet å bestemme sin egen politikk.

I 408 f.Kr. hadde de tre byene på Rhodos forent seg til et rike. De bygde en ny by i nordenden av øya, en hovedstad som fikk navn etter øya og ble hetende Rhodos. Byens urbane og regulære planlegging var ledet av arkitekten Hippodamos fra Miletos, opphavsmann til moderne byplanlegging. Peloponneskrigen hadde svekket hele den greske verden rundt Egeerhavet i en slik grad at det åpnet for utenlandsk invasjon. I 357 f.Kr. ble Rhodos erobret av kong Mausollos av Karia i Anatolia, deretter av perserne i 340 f.Kr. Deres overherredømme ble kortvarig. Til stor lettelse for øybeboerne ble Rhodos en del av det voksende riket til Aleksander den store i 332 f.Kr. etter at han og hans gresk-makedonske hær beseiret perserne.

Historisk kart over øya Rhodos av Piri Reis

Som følge av Aleksanders død i 323 f.Kr. begynte hans hærførere å strides om det veldige rike han etterlot seg. Tre av dem klarte å albue seg makt: Ptolemaios I Soter i Egypt; Selevkos I Nikator i Selevkideriket; og Antigonos I Monofthalmos i Makedonia og det meste av Anatolia. Rhodos opprettet sterke kommersielle og kulturelle bånd[3] med det ptolemeiske kongedømme i Alexandria, og dannet en politisk allianse som kontrollerte handelen over hele Egeerhavet på 200-tallet f.Kr.

Rhodos by utviklet seg til maritimt, kommersielt og kulturelt senter; dets mynter sirkulerte over hele Middelhavet. Byens store læresteder i filosofi, vitenskap, litteratur og retorikk delte lærere med Alexandria: den athenske retorikeren Aiskines, som opprettet skole i Rhodos by; poeten og bibliotekaren Apollonios Rhodios; observasjonene og verkene til astronomene Hipparkhos og Geminos; retorikeren og grammatikeren Dionysios Trax; og andre. Byens skole for skulptører utviklet en rik og dramatisk stil som har blitt karakterisert som «hellenistisk barokk».[4][5]

I 305 f.Kr. beordret Antigonos Monofthalmos sin sønn Demetrios I Poliorketes til å beleire Rhodos by for å tvinge den til å oppgi sin allianse med Egypt. Demetrios fikk framstilt svære beleiringsmaskiner, inkludert en 55 meter rambukk og beleiringstårn som ble kalt Helepolis og som veide opp mot 160 000 kg. Til tross for denne innsatsen oppga han foretaket etter et år intens beleiring da byen fikk forsyninger og støtte fra Egypt sjøveien. Han ga opp og inngikk en fredsavtale og etterlot seg et stort lager med militært utstyr. Rhodos solgte utstyret og brukte pengene til å reise en statue av solguden Helios, siden kalt for Kolossen på Rhodos grunnet sin størrelse. Den hadde omtrent samme størrelse som Frihetsgudinnen i New York, USA, men var plassert på en lavere plattform. Den ble betraktet som ett av verdens syv underverker.

Rhodos' strategiske mål gjennom 200-tallet f.Kr. var å sikre sin uavhengighet og sin handel, særlig den nær fullstendige kontrollen over kornhandelen i den østlige delen av Middelhavet. Begge disse målene var avhengig av at ingen av de tre store hellenistiske statene søkte dominans, og følgelig forsøkte øya å opprettholde en maktbalanse mellom de tre nevnte herskerne til antigoniddynastiet, selevkidedynastiet og ptolemeerdynastiet, selv om det også innebar å delta i krig mot øyas tradisjonelle allierte Egypt. For å sikre dette benyttet øya sin tyngdepunkt med sin økonomi og sin flåte som var bemannet med blant de meste sjøfolkene i Middelhavet. Det ble sagt: «Om vi har ti rhodesiere, har vi ti skip.»[6]

Rhodos klarte med hell å føre denne politikken i løpet av 200-tallet f.Kr., men ved enden av perioden maktbalansen i det østlige Middelhavet forrykket. Svekket ptolemeiske makt gjorde Egypt til et attraktivt mål for ambisjonene til Selevkideriket. I 2003-202 f.Kr. aksepterte de to kongene i henholdsvis Makedonia og Selevkideriket, Filip V og Antigonos III, i det minst midlertidig, hverandre militære planer, Filips kampanje i Egeerhavet og Antigonos' endelig løsning på det egyptiske spørsmålet. Ved å lede et forbund av småstater som kontrollerte Filips flåte, men ikke hans overlegne hær og nå uten en tredje statsmakt å vende seg til, besluttet Rhodos til å appellere i 201 til den kommende nye stormakten i Middelhavet, Romerriket.

Til tross for å være utmattet av den voldsomme krigen mot Hannibal i tiden 218-201 f.Kr., gikk romerne med på å blande seg inn, blant annet ved at de hadde blitt ryggstukket av Filip V i krigen mot Kartago. Det romerske senatet så på henvendelsen fra Rhodos og øyas allierte som en mulighet å legge press på Makedonia, kanskje til underkastelse, men mest sannsynlig krig, og å gjøre det med en allerede eksisterende alliert flåte og under et utmerket propagandaslagord: «Frihet for grekerne!» Resultatet var den andre makedonske krig (200-196 f.Kr.), som endte med at Makedonias rolle som en betydelig maktfaktor var over og bevarte Rhodos' uavhengighet.

Romerne trakk seg tilbake fra Balkan, men maktvakuumet de etterlot seg trakk raskt til seg Antigonos III av Selevkideriket. Da Antigonos gikk inn i Europa og Hellas fra Anatolia, måtte romerne reagere. I den påfølgende krigen (192-188 f.Kr.) ble Antigonos slått tilbake med relativ letthet. Det betydde også at den siste store statsmakten ved Middelhavet som truet Romerrikets overherredømme, var presset tilbake til Asia. Etter å ha gitt romerne verdifull flåtestøtte, ble øya belønnet med territoriale landevinninger og styrket status. Romerne trakk seg dog igjen tilbake fra det østlige Middelhavet da senatet foretrakk klientstater framfor provinser, men det var åpenbart at Roma behersket den kjente verden og at Rhodos' selvstyre var avhengig av gode forbindelser med Roma.

De gode forholdene fordampet raskt i kjølvannet av den tredje makedonske krig (171-168 f.Kr.). Rhodos forsøkte å holde seg nøytrale, men deler av det romerske senatet mente at de hadde hatt litt for gode forbindelser med den beseirede makedonske kongen Perseus. En del romere foreslo å erklære krig mot øya, men det ble avverget. I 164 f.Kr. ble Rhodos en fast alliert av Roma, noe som avsluttet en uavhengighet som hadde mistet innhold. Øya ble deretter et kulturelt og utdanningssenter for romerske adelsfamilier, og var særlig berømt for sine lærere i retorikk, slike som Hermagoras og den nå ukjente forfatteren av Rhetorica ad Herennium. Rhodos' nøt sin status og privilegier som romersk alliert, men disse fordelene gikk senere tapt i intrigene i romersk politikk. Den romerske senatoren Cassius invaderte til sist øya og herjet hovedstaden. I den tidlige del av det romerske keiserriket ble Rhodos et egnet sed å sende politiske landsforviste.[7] På 100-tallet e.Kr. tilbrakte den senere keiser Tiberius en kort tid som landsforvist på Rhodos.

Apostelen Paulus brakte med seg den nye religionen kristendom til øya,[8] men øya ble ikke konvertert med en gang. Som kommersielle makt nådde Rhodos sin fremst tid på 200-tallet e.Kr.

Middelalderen

[rediger | rediger kilde]
Tresnitt som viser bysantinske Rhodos av Hartmann Schedel (1493)
Bombekaster fra hospitallerordenen på Rhodos, 1480–1500.

I 395 begynte den lange bysantinske perioden for Rhodos. Fra etter 600 ble øyas innflytelse på sjøfarten manifestert ved en samling av sjøfartslover kjent som Nomos Rhodion Nautikos («Rhodesiske sjølover») og som ble akseptert over hele Middelhavet og benyttet gjennom hele den bysantinske epoken.

Rhodos ble angrepet av muslimske umajjadehæren til Muawiyah i 654. En del av krigsbyttet fra herjingene var kolossen på Rhodos som ble fraktet vekk i biter. Øya ble erobret av muslimene som en del av det pågående angrepet på Konstantinopel. Da deres flåte ble ødelagt av uvær og angrep av bysantinske skip som benyttet gresk ild som våpen, ble okkupasjonen oppgitt. I 715 gjorde den bysantinske flåten opprør på Rhodos og som førte til at Theodosius III ble innsatt som bysantinsk keiser i Konstantinopel.[9]

Fra tidlig på 700- og fram til 1100-tallet var Rhodos administrativt underlagt det bysantinske theme (region) Cibyrrhaeot. Øya var et senter for skipsbygging og handel.[9] En gang rundt 1090 ble øya igjen angrepet av muslimske styrker, denne gangen fra tyrkere, det skjedde ikke lenge etter slaget ved Manzikert i 1071.[10] Rhodos ble befridd av keiser Alexios I Komnenos i løpet av det første korstog.

Etter hvert som den bysantinske sentralmakten ble svekket under angeloikeiserne på begynnelsen av 1200-tallet, ble Rhodos senter for en uavhengig besittelse under Leo Gabalas og hans bror Johannes inntil den ble erobret av republikken Genova i 12481250. Italienerne ble forvist av det greske keiserriket Nikea og øya ble deretter underlagt Nikea som en provins (og senere tilbakeført til Det bysantinske rike).

I 1309 ble den bysantinske epoken avsluttet da øya ble okkupert av den militære hospitallerordenen av Sankt Johannes (senere kjent som malteserordenen). Under styret til «ridderne av Rhodos», som de ble kjent som, ble byen Rhodos gjenoppbygd etter modell av det vesteuropeiske middelalderidealet. Mange av byens kjente monumenter, inkludert palasset til stormesteren, ble bygd i denne perioden.

De sterke befestningsmurene som ridderne bygget sto imot muslimske angrep fra sultanen av Egypt i 1444 og en beleiring av osmanene under Muhammad II i 1480. Til sist falt imidlertid Rhodos overfor den store hæren til Suleiman i desember 1522. De få ridderne som hadde overlevd forhandlet seg til fritt leide og dro til kongedømmet Sicilia. Derfra kom de senere til opprette ny base på Malta. Rhodos ble deretter en besittelse av det muslimske osmanske rike for nær fire århundrer.

Moderne historie

[rediger | rediger kilde]

Rhodos har i årenes løp blitt befolket av etniske grupper fra de omliggende nasjonene, inkludert jøder. Under osmansk styre gjorde jødene generelt bra, men diskriminering og forfølgelser oppsto fra tid til annen. I februar 1840 ble jødene på Rhodos falskt anklaget for ritualmord på en kristen gutt. Det ble kjent som ritualmordanklagen på Rhodos.[11]

En hendelse av mindre dramatisk vesen var at Østerrike åpnet postkontor på Rhodos før 1864,[12]

I 1912 okkuperte Italia Rhodos fra tyrkerne under den italiensk-tyrkiske krig. Øyas befolkning unngikk således mange av de hendelser som er knyttet til utvekslingen av minoriteter, det vil si at tyrkere i Hellas ble byttet med grekere i Tyrkia. Grunnet Lausannetraktaten ble Rhodos, sammen med de andre greske øyene i Dodekanesene, offisielt gitt til Italia. Øya ble kjernen av den italienske besittelsen Isole Italiane dell'Egeo («de italienske egeiske øyene»).

Som følge av våpenstillstanden mellom Italia og de allierte den 8. september 1943, forsøkte britene å få den italienske garnison på Rhodos til å bytte side. Det ble forhindret av hæren til det nasjonalsosialistiske Tyskland som lyktes å okkupere øya. Det førte til at britene deretter mislyktes i den senere Dodekanesenekampanjen.

Den 9. juli 1944 samlet Gestapo opp øyas bortimot 2000 jødiske innbyggere for å sende dem til dødsleirer. Rundt 160 av øyas mer enn 600 greske jøder overlevde. Den tyrkiske konsul Selahattin Ülkümen greide, med stor personlig risiko for seg og sine nærmeste, å redde 42 jødiske familier, rundt 200 mennesker totalt, ved at de hadde tyrkiske statsborgerskap eller var medlemmer av tyrkiske borgeres familier.

I 1947 ble Rhodos sammen med resten av Dodekanesene gjenforent med Hellas. I 1949 var Rhodos møtested for forhandlinger mellom Israel på den ene siden og Egypt, Jordan, Libanon, og Syria på den andre siden. Det konkluderte avtalen om våpenhvile for 1949.

Arkeologi

[rediger | rediger kilde]
Ruinene av tempelet for Apollon på Rhodos' akropolis.

I antikk tid var Rhodos hjemstedet til en av verdens syv underverker, kolossen på Rhodos. Den gigantiske bronsestatuen ble dokumentert som stående i havnen. Den ble fullført i 280 f.Kr., men ødelagt i et jordskjelv i 224 f.Kr. Deler av den ble tatt av muslimene, og i dag finnes det ingen spor av den.

De historiske og arkeologiske stedene på øya er blant annet akropolis på Lindos; akropolis ved Rhodos by (rundt 3 km fra byens sentrum) med tempelet for den pytiske Apollon og det antikke teateret og stadium;[13] antikkens Ialyssos; antikkens Kameiros; guvernørpalasset; Rhodos' gamleby (den befestede middelalderbyen); palasset til stormesteren; synagogen Kahal Shalom i det jødiske kvarter; det arkeologiske museum; ruinene av festningen Monolithos; festningen Kritinia; sankt Katarinas hospits, og Rhodos' gangbro.

Rhodos' topografi

Øya er formet som en spydspiss, og er 79,7 km lang og 38 km vid på det bredeste. Det totale arealet av øya er på 1400 km². Øyas hovedstad, Rhodos by ligger på nordtuppen av øya, hvor ca. halvparten av Rhodos' totale befolkning bor. De resterende byene og landsbyene på Rhodos ligger i hovedsak på kysten av øya, deriblant Trianta, Kallithea, Paradisi, Lindos og Pefkos. Innen flora og fauna ligger Rhodos nærmere Anatolia enn resten av Hellas. De indre delene av øya er lite befolket og er i hovedsak dekket av skog med tyrkisk furu og ekte sypress. Øya er også hjemsted for rhodisk hjort. Petaloudes-dalen er en kjent attraksjon på øya, hvor store mengder av sommerfuglen Euplagia quadripunctaria samler seg i løpet av sommermånedene. Attavyros-fjellet (1 216 moh.) er Rhodos' høyeste fjell. Landskapet på øya er rimelig kupert, spesielt langs kysten. Likevel finnes det steder med åpent marklandskap, hvor det er oppbygd en viss industri rundt dyrking av sitrusfrukter, vindruer, grønnsaker og oliven.

Rhodos har et temperert middelhavsklima, med lange, varme somre og korte, milde vintre. De kaldeste månedene er januar og februar, med en snittemperatur på 12 °C, mens de varmeste er juli og august, med en snittemperatur på 26 °C.[14]

Måned jan feb mar apr mai jun jul aug sep okt nov des
Middeltemperatur °C 12 12 13 16 20 23 26 26 24 21 16 13
Gjennomsn. høyeste °C 14 14 16 19 23 27 29 29 27 23 19 16
Gjennomsn. laveste °C 9 9 11 13 16 20 22 23 21 18 13 11
Kilde: Weatherbase

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ d'Agostino, B. (2006): «Funerary customs and society on Rhodes in the Geometric Period: some observations» i: Herring, E. & Lemos, I. (red.): Across Frontiers: Etruscans, Greeks, Phoenicians and Cypriots. Studies in Honour of D. Ridgway and F.R. Serra Ridgway, s. 57-69.
  2. ^ Google Books: The Historical Library of Diodorus Siculus, Bok V, kapittel III, s. 336
  3. ^ Agelarakis, A. (2005): «Demographic Dynamics and Funerary Rituals as Reflected from Rhodian Handra Urns» i: Archival Report, Archaeological and Historical Institute of Rhodes
  4. ^ Llewellyn-Jones, Lloyd (2010): Creating a Hellenistic Worldmore, Academia.edu
  5. ^ Pollitt, Jerome Jordan (1986): Art in the Hellenistic Age, Cambridge University Press, s. 113
  6. ^ Berthold, Richard M. (2009): Rhodes in the Hellenistic Age, Cornell University Press, kapittel «The Rhodian State», s.43
  7. ^ Omn Rhodos i antikken, se Berthold, R.M. (1984): Rhodes in the Hellenistic Age, Ithaca.
  8. ^ Nettbibelen: Apostlenes gjerninger 21
  9. ^ a b Kazhdan, Alexander, red. (1991): Oxford Dictionary of Byzantium, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-504652-6, s. 1791–1792,
  10. ^ Brownworth, Lars (2009): Lost to the West: The Forgotten Byzantine Empire That Rescued Western Civilization, Crown Publishers, ISBN 978-0-307-40795-5. s. 233. Sitat: «... the Muslims captured Ephesus in 1090 and spread out to the Greek islands. Chios, Rhodes, and Lesbos fell in quick succession.»
  11. ^ Frankel, Jonathan (1997): The Damascus Affair: "Ritual Murder," Politics, and the Jews in 1840. Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-48396-4
  12. ^ by Mueller, Edwin (1961): Handbook of Austria and Lombardy-Venetia Cancellations on the Postage Stamp Issues 1850-1864, s. 217
  13. ^ «Acropolis if Rhodes: Information» Arkivert 5. august 2012 hos Wayback Machine., Greeka.com
  14. ^ Weatherbase.com, værstatistikk for Rhodos

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]