Britisk-engelsk – Wikipedia Hopp til innhold

Britisk-engelsk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Britisk-engelsk (engelsk: British English) er et engelsk språk brukt i Storbritannia fra former for engelsk som er brukt andre steder i den engelsktalende verden.[1] Britisk engelsk omfatter alle variasjonene av engelsk som er i bruk i Storbritannia, og til en viss grad det som ble snakket i det gamle britiske imperiet. Noen bruker også uttrykket videre, og inkluderer dermed andre former, særlig slike som benyttes i Storbritannia.[2]

Det er mindre regionale variasjoner i formelt skrevet engelsk i Storbritannia (for eksempel, selv om ordene we og little er innbyrdes like i noen sammenhenger så er det mer sannsynlig at du ser wee skrevet av en skotte eller nordirsk enn av en fra sør i England eller Wales). Likevel er det en betydelig grad av enhet i skriftlig engelsk innad i Storbritannia, og dette kan beskrives som britisk-engelsk. Formene for muntlig engelsk derimot, varierer betydelig mer enn andre steder i verden der engelsk snakkes, og et enhetlig konsept av britisk-engelsk er derfor vanskeligere å finne i det muntlige språket. Ifølge Tom McArthur i Oxford Guide to World English (s. 45), så deler frasen britisk-engelsk «alle tvetydighetene og spenningene som er i ordet britisk, og som et resultat så kan frasen tolkes på to måter, videre eller smalere, fra uskarphet til tvetydighet.»

Den brede bruken av engelsk på verdensbasis kan i stor grad tilskrives kraften til det tidligere britiske imperiet, og gjenspeiles i den fortsatte bruken av språket både i dets oppfølger (Samveldet av nasjoner) og i mange andre land. I tiden før radio og TV så var nesten all kommunikasjon på tvers av den engelsktalende verden skriftlig. Denne hjalp for å bevare en grad av global enhet i det skriftlige språket. Likevel, på grunn av de utbredte separasjonsavstandene som var involvert, så begynte variasjoner i det muntlige språket å komme. Denne utviklingen ble også støttet av emigrantene som kom til imperiet som tok over andre, ikke-britiske kulturer. I noen tilfeller så har variasjonene i det muntlige språket ført til at disse forskjellene har blitt synlig i mindre forskjeller i den skriftlige språkbruken, grammatikken og stavingsnormer i andre land.

Dialekter

[rediger | rediger kilde]

Dialekter og aksenter varierer ikke bare blant de britiske nasjonene, men også innad i landene. Det er også forskjellige engelske sosiolekter snakket i de forskjellige sosi-økonomiske gruppene innenfor enhver spesifikk region.

De store klassene klassifiseres vanligvis som engelsk engelsk (eller engelsk talt i England, som setter sammen sørengelske, midtlandsengelske og nordengelske dialekter), walisisk-engelsk, skotsk-engelsk og de dialektene som er nær relaterte til skotsk. De forskjellige britiske dialektene er også forskjellige når det gjelder hvilke ord de har lånt fra andre språk. De skotske og nordengelske dialektene inneholder ofte ord som originalt er lånt fra norrøne språk og noen få lånt fra gælisk.

Etter den siste store undersøkelsen av engelske dialekter (1950–1961), så satte Universitetet i Leeds igang et nytt prosjekt. I mai 2007 så ble Arts and Humanities Research Council gitt en pris som ga dem et lag ledet av Sally Johnson, professor innen lingvistikk og fonetikk ved Leeds Universitetet, for å studere britiske regionale dialekter.[3][4]

Johnsons lag gikk igjennom en stor samling med eksempler av regionale slangord og -fraser som ble dannet ved «stemmer-prosjektet» drevet av BBC, hvor BBC inviterte folket til å sende inn eksempler av engelsk som fortsatt ble snakket rundt om i landet. BBCs stemmer-prosjekt samlet også hundrevis av nye artikler som omhandlet hvordan britene snakker engelsk, fra bannskap til deler av språkskolene. Denne informasjonen kommer også til å bli arrangert og analysert av Johnsons lag, både for innhold og for hvor det ble rapportert fra. «Det mest bemerkelsesverdige funnet ved stemmestuderingen er kanskje det at engelsk språk er mer variert en noen gang, til tross for vår økte mobilitet og konstante blottleggelse for andre aksenter og dialekter igjennom TV og radio.»[4] Arbeidet med dette prosjektet er ikke forventet å fullføres før slutten av 2010. Når de rapporterte om prisen 1. juni, 2007, så var the Independents siste avsnitt:

Mr Upton, som er professor i engelsk ved Universitetet i Leeds, sa at de var «very pleased» – og så absolutt, «well chuffed» – for å motta deres generøse pris. Han kunne, selvfølgelig, ha vært «bostin» hvis han hadde kommet fra Black Country, eller hvis han hadde vært en scouser (scouse er en dialekt i Liverpool) så kunne han ha vært vel «made up» over så mye penger, fordi, som en geordie ville sagt det, 460 000 pund er en «canny load of chink»[5]

Den mest vanlige formen for engelsk brukt av den britiske overklassen er den engelsken som stammer fra sørøstengelsk (området rundt hovedstaden, London), og de gammelengelske universitetsbyene Oxford og Cambridge. Denne språkformen er kjent som den «mottatte standarden», og dens aksent er fortsatt kalt Received Pronunciation (RP), som ukorrekt er ansett av mange mennesker utenfor Storbritannia som «den britiske aksenten». Tidligere var den ansett som bedre enn andre aksenter, og referert til som King's (eller Queen's) engelsk, eller til og med «BBC-engelsk». Dette var originalt den formen for engelsk som var brukt på radio eller TV. Uansett er det nå mye større toleranse overfor variasjonen enn det var før; for mange århundrer så har andre aksenter blitt akseptert og hørt titt og ofte, selv om stereotyper hos BCC holder igjen. Engelsk talt med en mild skotsk aksent har rykte for seg å være spesielt enkelt å forstå.[6][7] Kun omtrent to prosent av britene snakker RP[8], og det har utviklet seg ganske tydelig over de siste 40 årene.

Selv i sørøst er det betydelig forskjellige aksenter; den lokale indre London-øst-aksenten kalt cockney er klart annerledes enn RP og kan være vanskelig for folk utenfra å forstå.[9][10]

Det er en ny form for aksent som kalles estuary engelsk (elvemunningsengelsk) som har blitt mer fremstående de siste århundrende: den har særpreg av Received Pronunciation og noen særpreg av cokney. I London selv så er den brede, lokale dialekten stadig i endring, til dels påvirket av karibisk tale. En londoner snakker en blanding av disse aksentene, avhengig av klasse, alder, oppvekst og så videre.

Siden masseinnvandringen til Northamptonshire i 1940-årene og dens nære aksentsgrenser, så har det blitt en kilde til forskjellige aksentsutviklinger. Der, i disse dager, finner man en aksent lokalt kjent som kettering-dialekten, som er en blanding av mange forskjellige lokale aksenter, inkludert Øst-Midlands, East Anglia, skotsk engelsk og cokney. Denne aksenten er funnet så langt nord som Melton Mowbray, og så langt sør som Bedford. I tillegg til dette er den funnet i byen Corby, åtte kilometer nord, kan man finne Corbyite, som ulikt fra Kettering-aksenten, er for det meste basert på skotsk. Dette er på grunn av innflytelsen fra skotske stålarbeidere, som er hovedindustrien i byen.

Utenfor Sørøst-England har man flere aksentfamilier som lett kan skilles av briter:

Selv om noen av de sterke, regionale aksentene noen ganger kan være vanskelig å forstå for noen engelsktalende fra utenfor Storbritannia, så er nesten all britisk engelske-aksenter innbyrdes forståelige blant britene selv, med kun noen få tilfeldige vanskeligheter ved veldig forskjellige aksenter. Uansett så har moderne kommunikasjon og massemedia redusert disse forskjellene betraktelig. I tillegg så kan de fleste britene til en viss grad endre aksenten sin (og spesielt ordbruken) slik at den når en mer nøytral form for «standard»-engelsk, hvis de vil, for å redusere vanskelighetene der hvor veldig forskjellige dialekter er involvert, eller når de snakker med utlendinger. Dette fenomenet er kjent innen lingvistikken som kodeskifting.

Standardisering

[rediger | rediger kilde]

Som med engelsk rundt om i verden så er engelsk som er brukt i Storbritannia og Irland styrt av konvensjoner istedenfor formelle koder: Det er ikke tilsvarende Académie française eller Real Academia Española, og de autoritative ordbøkene (for eksempel, Oxford English Dictionary Longman Dictionary of Contemporary English, Chambers Dictionary, Collins Dictionary) beskriver heller bruken enn å foreskrive bruken. I tillegg så forandres ordforrådet og bruken seg med tiden: ord er fritt lånt fra andre språk og andre former for engelsk, og neologisme er vanlig.

Av historiske grunner som kan tidfestes til etableringen av London i det niende århundre, har språkformen som ble snakket i London og Øst-Midlands blitt standard engelsk i retten, og ble omsider basisen for generelt akseptert bruk i loven, staten, litteraturen og utdannelse i Storbritannia. For det meste så ble britisk stavemåte standardisert i Samuel Johnsons A Dictionary of the English Language (1755), selv om også tidligere forfattere har spilt en betydelig rolle i dette, og mye har endret seg siden 1755. Skottland, som gjennomgikk parlamentær union med England kun i 1707, har fortsatt selvstendige aspekter av standardisering, spesielt innen dets selvstyrte lovsystem.

Den engelske formen som det blir undervist i over hele Europa er hovedsakelig den som blir brukt i England, og faget er rett og slett kalt «engelsk».

Europakommisjonen spesifiserer ikke noen spesifikk engelsk i sin liste over offisielle språk, men engelsken benyttet i medlemsstaten Storbritannia er hva som er ansett og brukt.[11]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  • McArthur, Tom (2002). Oxford Guide to World English. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-866248-3 hardback, ISBN 0-19-860771-7.
  • Bragg, Melvyn (2004). The Adventure of English, London: Sceptre. ISBN 0-340-82993-1
  • Peters, Pam (2004). The Cambridge Guide to English Usage. Cambridge: Cambridge University Press. ISBN 0-521-62181-X.
  • Simpson, John (regissør) (1989). Oxford English Dictionary, 2. utgave. Oxford: Oxford University Press.
  1. ^ Peters, s. 79.
  2. ^ Oxford English Dictionary definerer britisk engelsk som «det engelske språket som er talt og skrevet på De britiske øyer; spesielt de vanlige formene for engelsk som er brukt i Storbritannia, som en kontrast til karakteristikken til USA eller andre engelsktalende land».
  3. ^ Professor Sally Johnson Arkivert 26. januar 2008 hos Wayback Machine. biografi på Universitetet i Leeds' Internettsider
  4. ^ a b Kartlegger det engelske språket – fra cockney til Orkney Arkivert 3. oktober 2006 hos Wayback Machine., Universitetet i Leeds' Internettsider 25. mai 2007.
  5. ^ McSmith, Andy. Dialektforskere gitt en «canny load of chink» for å sortere «pikeys» fra «chavs» i regionale aksenter, The Independent, 1. juni, 2007. Side 20
  6. ^ «Scotland: Accents and Dialects of Scotland», British Library
  7. ^ «Morningside Edinburgh», British Library
  8. ^ Learning: Language & Literature: Sounds Familiar?: Case studies: Received Pronunciation Arkivert 22. juli 2019 hos Wayback Machine. British Library
  9. ^ Cockney Rhyming Slang Arkivert 4. mars 2016 hos Wayback Machine.
  10. ^ Fox, Susan (2015): The New Cockney: New Ethnicities and Adolescent Speech in the Traditional East End of London, Palgrave Macmillan, s. 86
  11. ^ English Style Guide Arkivert 5. september 2015 hos Wayback Machine. (PDF), A handbook for authors and translators in the European Commission; European Commission Directorate-General for Translation

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]