Anita Augspurg – Wikipedia Hopp til innhold

Anita Augspurg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Anita Augspurg
Foto fra 2. oktober 1902
Født22. sep. 1857[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Verden[5][6]
Død20. des. 1943[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (86 år)
Zürich[7][2][6]
BeskjeftigelseSkuespiller, politiker, advokat, teaterskuespiller, Woman's Social and Political Union-medlem, fredsaktivist, redaktør, kvinnesaksforkjemper, jurist, forfatter, motstandskjemper Rediger på Wikidata
Akademisk gradDoktorgrad (1897)[6]
Utdannet vedUniversitetet i Zürich
Partner(e)Lida Gustava Heymann (1903–1943)[8]
PartiUnabhängige Sozialdemokratische Partei Deutschlands
Frisinnede folkeparti (1903–)[9]
NasjonalitetDet tyske riket
Tyskland[2]
GravlagtFluntern gravlund
Medlem avKvinnenes Verdensforbund for varig fred
Anita Augspurg på Commons

Anita Theodora Johanna Sophie Augspurg (1857–1943) var Tysklands første kvinne med doktorgrad i jus, og arbeidet mot slutten av 1800-tallet for kvinners sosiale og politiske rettigheter. Innføring av stemmerett for kvinner var hennes fremste mål, og denne ble innført i Tyskland i 1918.

Hun deltok i 1915 i grunnleggelsen av Internasjonal kvinneliga for fred og frihet, og fikk deretter publiserings- og taleforbud resten av krigstiden. Sammen med blant andre sin livsledsager Lida Gustava Heymann, begjærte hun i 1923 forgjeves Adolf Hitler utvist fra Tyskland. Etter maktovertakelsen i 1933 ble hun av nasjonalsosialistene (nazistene) oppført på en likvidasjonsliste. Hun levde deretter sammen med Heymann i eksil i Sveits, livet ut.

Biografi

[rediger | rediger kilde]
Gruppebilde i Atelier Elvira 1894: Fra venstre: Anita Augspurg, Marie Stritt, Lily von Gizycki, Minna Cauer og Sophia Goudstikker.
Berliner Illustrierte Zeitung viser de fremste deltakerne ved den internasjonale kvinnekongressen i Berlin 1896. Øverst f.v.: Henriette Goldschmidt (1825-1920), Grevinne Viktorine von Butler-Haimhausen (1811-1902), Lina Morgenstern, Anna Schepeler-Lette, midtre rekke f.v.: Helene Lange, Minna Cauer, Lily Braun-Gizycki, Emilie Kempin-Spyri, (1853-1901), nedre rekke f.v.: Marie Stritt Hanna Bieber-Böhm Jeanette Schwerin (1852-1899) og Anita Augspurg.
Anita Augspurg t.v., med sin livsledsager Lida Gustava Heymann i New York i 1924.
Die Frau im Staat (Kvinnen og staten) var en feministisk og pasifistisk avis som ble utgitt av Augspurg og Heymann fra 1919 til 1933.

Augspurg ble født i Verden an der Aller i Niedersachsen, som det femte og siste barn i en politisk interessert, liberal og velutdannet familie. Faren hadde deltatt i revolusjonen i 1848 og sittet i fengsel for dette. Både på mors- og farssiden hadde det i generasjoner vært jurister og medisinere. Likevel fikk hun som jente ikke lov til å få en videregående utdannelse, for deretter å kunne studere.[10][11]

Etter å ha gjennomført den høyere pikeskole, kalt datterskole, på tysk: Töchterschule, begynte hun å arbeide i sin fars advokatkontor. Der fikk hun bare utføre enkle arbeidsoppgaver, og var misfornøyd med det. Hun gikk over på et privat lærerseminar, og tok i 1879 lærer- og gymnastikklærereksamen. Utover i 1880-årene arbeidet hun som skuespiller i Meiningen, Augsburg og Amsterdam. I 1887 åpnet hun sammen med sin daværende kjæreste Sophie Goudstikker, fotoatelieret Elvira i München.[10][12][13][14]

I 1899 deltok hun ved stiftelsen av Verband Fortschrittlicher Frauenvereine (VFF). Sammen med henne var blant andre kvinnesaksforkjempere som Minna Cauer, Helene Stöcker, Maria Lischnewska og Lida Gustava Heymann.[15][10]

Forslaget om en ny lovbok for Tyskland (Bürgerliches Gesetzbuch), som kom på begynnelsen av 1890-årene, inneholdt intet til forbedring av kvinners stilling i samfunnet. Det innebar at den gifte kvinnen fortsatt skulle mangle rett til å disponere over de økonomiske midler hun bragte inn i ekteskapet, og at hun heller ikke hadde noen rett til å ta avgjørelser i barneoppdragelsen. Augspurg førte en kampanje mot forslaget, og pressen karakteriserte den som en kvinnestorm. Kampanjen førte ikke til noen endring i lovforslaget. Den eneste endring som Augspurg sto for, var det faktum at kampanjen faktisk ble avholdt. En slik kampanje var noe helt nytt i et land der det var forbudt for kvinner å delta i politikken.[12]

For Augspurgs del førte forslaget til ny lovbok til at hun i 1893 begynte sine jusstudier. I Tyskland var det ikke tillatt for kvinner å studere jus, så hun måtte dra til Zürich i Sveits, for til slutt å ta eksamen der. Dette kombinerte hun med sin virksomhet som fotograf. I 1897 vendte hun tilbake til Berlin, som den første tyske kvinne med en juridisk doktorgrad. Hennes doktorarbeid dreide seg om parlamentarismen i England.[10][12]

Kamp for likestilling og stemmerett

[rediger | rediger kilde]

For de radikale, borgerlige kvinnene var likestilling med mannen, et sentralt tema. Den viktigste enkeltsaken var kampen for kvinnelig stemmerett.[12][10]

Bevegelsens rettspolitiske konsept bygget på likestilling mellom kjønnene, men også på kritikk av det patriarkalske, kapitalistiske samfunn. Det strakte seg langt utover kampen om den formelle likestilling. I september 1896 deltok hun på den første internasjonale kvinnesakskongress i Tyskland, Internationale Kongress für Frauenwerke und Frauenbestrebungen. Der lærte hun den ti år yngre kvinnesaksforkjemperen Lida Gustava Heymann å kjenne. Fra 1903 var Heymann hennes livsledsager og samarbeidspartner. Sammen med millionarvingen Heymann ble hun i 1890-årene sentral i den borgerlig-radikale kvinnebevegelsen. Hun arbeidet i Minna Cauers tidsskrift Die Frauenbewegung (Kvinnebevegelsen), og stiftet en rekke radikale kvinneforeninger som sto i opposisjon til de ordinære, tyske kvinneforeninger. Augspurg deltok i 1898 ved stiftelsen av den tyske gren av den internasjonale abolisjonistiske føderasjon. Denne organisasjonen var opprinnelig amerikansk og arbeidet for opphevelse av frihetsbegrensninger for prostituerte. Det å tale de prostituertes sak i Tyskland på denne tiden, krevde et stort mot. Augspurgs mål var å avskaffe prostitusjonen, men samtidig ønsket hun at virksomheten ikke skulle være straffbar for de prostituerte.[10][12][13][16][17][11]

I 1902 fant hun et smutthull i lovforbudet mot kvinners deltakelse i politikken, og kunne stifte den første stemmerettsforening for kvinner i Tyskland, Deutscher Verband für Frauenstimmrecht (Tysk forbund for kvinnestemmerett). Sammen med Augspurg og Heymann var ved stiftelsen blant andre Cauer og Helene Stöcker. Augspurg ble president til 1911 og redigerte deretter tidsskriftet Frauenstimmrecht til 1914.[10] Under første verdenskrig var Augspurg - og Heymann – blant de få pasifister som nektet å støtte sitt land i krigen, heller ikke gjennom sosialarbeid.[18][19]

Fra 1901 til 1907 redigerte hun kvinnesiden i den konservative dagsavisen Der Tag, i Berlin. I 1902 meldte hun seg inn i det liberale partiet Freisinnige Volkspartei. Hun klarte imidlertid ikke å overbevise de liberale partiene, om berettigelsen av alminnelig stemmerett. Heller ikke den borgerlige stemmerettsbevegelse gikk inn for alminnelig stemmerett, og brøt sammen i 1913. Dette gjaldt i motsetning til SPD som allerede lenge hadde hatt alminnelig stemmerett som krav. Kvinnelig stemmerett ble vedtatt i Tyskland først etter første verdenskrig, i 1918.[12][20]

Augspurg var kjent som en lidenskapelig og dyktig taler, og dessuten for sine artikler i innenlandsk og utenlandsk fag- og dagspresse. Hele tiden talte hun den radikale kvinnebevegelsens sak. De tok mønster av de engelske suffragettene og aksjonerte etter regelen propaganda gjennom handling. Dette innebar handlinger som kunne vekke oppsikt og avsky. Ved en anledning ble hun arrestert av sedelighetspolitiet etter å ha opptrådt som om hun var prostituert. Det vakte også stor oppmerksomhet da hun i 1905 i et åpent brev oppfordret en kvinne til å velge et fritt og uformelt ekteskap, i stedet for det formelle. Begrunnelsen var å unngå datidens patriarkalske ekteskapslover.[10][12][21]

Hennes privatliv sammen med den velstående Heymann, fikk også ekstravagante uttrykk. I 1907 dro de to kvinnene til Bayern og drev en periode en gård med kun kvinnelige ansatte. De drev sport som var uvanlig for kvinner. I 1928 tok begge førerkort og reiste rundt i Tyskland med egen bil.[10]

Etter første verdenskrig var Augspurg medlem av det provisoriske nasjonalråd i München. Hun prøvde forgjeves å bli medlem av Bayerns landdag. Under revolusjonen i 1918 hadde Augspurg beveget seg fra å være tilhenger av et parlamentarisk system, til å gå inn for arbeiderråd. Hun var medlem av kongressen i Bayern for arbeider-, bonde- og soldatråd.[12]

Fredsarbeid og eksiltilværelse

[rediger | rediger kilde]

Etter første verdenskrig konsentrerte Augspurg seg om det internasjonale fredsarbeidet. Hun var i 1915 tilstede i Haag da Internasjonal kvinneliga for fred og frihet (IKFF) ble stiftet, og tilhørte inntil 1933 styret i organisasjonens tyske gren. Kort tid etter konferansen fikk hun forbud mot å publisere og å handle politisk, og dette forbudet varte til krigen var over. Hennes hjem ble ransaket. Hun ble rammet av sykdommen letargi, en slags våken søvntilstand. Som følge av hennes pasifistiske aktiviteter og dessuten en oppfordring til boikott mot å inngå ekteskap, ble hun utelukket av den borgerlige kvinnebevegelsen Bund Deutscher Frauenvereine.[22][12]

Fra 1919 til 1933 utga hun, sammen med Heymann, tidsskriftet Die Frau im Staat (meningsoversettelse: Kvinnen og staten). Hennes skrifter er dels betegnet som utopiske, dels som skarpe analyser. Hun påviste tidlig svakhetene ved Weimarforfatningen som ga hjemmel for nasjonalsosialistenes fullmaktslover. Augspurg ledet en kvinnedelegasjon til Bayerns innenriksminister Franz Schweyer, og krevde Hitler utvist til Østerrike. Begrunnelsen var hans stadige trakassering av pasifister. Kravet ble ikke imøtekommet, og senere fulgte ølkjellerkuppet. Kravet om utvisning førte imidlertid til at hun og Heymann etter maktovertakelsen ble oppført på nasjonalsosialistenes likvidasjonsliste.[18][12]

Nazistenes maktovertakelse i Tyskland i 1933 kom da Augspurg og Heymann befant seg i Sveits på ferie. I Tyskland var det ikke trygt for dem, og den 76 år gamle Augspurg dro derfor sammen med Heymann til Zürich og de ble der livet ut. De sveitsiske myndighetene opprettholdt et forbud for Augspurg mot politisk og journalistisk virksomhet. Da myndighetene hadde beslaglagt parets eiendeler i Tyskland, måtte de bo under høyst nødtørftige forhold i Sveits og levde på gaver fra blant annet IKFF og professor Leonhard Ragaz i Zürich. Augspurg døde i 1943, et par måneder etter Heymann, fattig, ensom og dement.[12][23][24]

Sitater av Anita Augspurg

[rediger | rediger kilde]

Hva ligger det i kvinnens rettigheter? Intet annet enn menneskenes rettigheter overhodet!

Was verstehen wir unter dem Rechte der Frau? Nichts anders als das Recht das Menschen überhaupt![10]

Likestilling for kvinner er riktignok for en stor del et praktisk spørsmål, men kanskje i en større sammenheng et kulturspørsmål, (...) først og fremst er det imidlertid et rettslig spørsmål, for det er bare på grunnlag av garanterte rettigheter (...) at man i det hele tatt tenke seg den gjennomført.

Die Frauenfrage ist zwar zum grossen Teil eine Nährungsfrage, aber vielleicht im höheren Maße Kulturfrage, (...) in allererster Linie aber ist die eine Rechtsfrage, weil nur von Grundlage verbürgter Rechte (...) an ihre sichere Lösung überhaupt gedacht werden kann.[10]

Ettermæle

[rediger | rediger kilde]

– Det kvinnelige kjønn er forutbestemt for å bli husmor og mor, og det er for å kunne utføre det vanskeligste av alle yrker, nemlig å oppdra barn, hevdet den liberale avisen Vossische Zeitung i en kommentar. En rekke menn berømmet imidlertid Augspurg og Heymann for deres mot, blant andre forfatteren Thomas Mann som Augspurg traff i München.[23]

Etter 1945 gikk Anita Augspurg i glemmeboken. Først ved kvinnebevegelsens virksomhet i 1970-årene ble hennes navn nevnt på nytt.[25] Byen München opprettet i 1994 Anita Augspurg-prisen for forbilledlig arbeid for likestilling.[26] I München er også en yrkesskole, Städtische Anita-Augspurg-Berufsoberchule, oppkalt etter henne.[27] Landesarbeidsgemeinschaft Lesben der NWR (delstatsarbeidsfellesskap for lesber i NWR) opprettet i 2009 Augspurg-Heymann-prisen for modig innsats for lesbiske kvinner. Fra 2015 er prisens navn CouLe Preis für Couragierte Lesben (CouLe pris for modige lesber).[28] I Bremen er en gate oppkalt etter henne.[29]

Hun regnes sammen med Heymann, av Arbeitsgemeinschaft Orte der Demokratiegeschichte å være blant de 100 viktigste personer som i løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.[18]

Se også

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d WeChangEd, www.wechanged.ugent.be[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, BNF-ID 12909377k[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id augspurg-anita[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c Women in Resistance ID augspurg-anita, besøkt 27. juli 2024[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ www.digitales-deutsches-frauenarchiv.de[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.digitales-deutsches-frauenarchiv.de[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c d e f g h i j k Schüller, Elke. «Anita Augspurg | bpb». bpb.de (på tysk). Besøkt 1. november 2021. 
  11. ^ a b Erdmute Dietmann-Beckert. «Anita Augspurg - Frauengeschichte». archiv.zawiw.de. Besøkt 21. november 2021. «Nach dem Krieg geben Lida Gustava und Anita die feministische Zeitschrift Frau im Staat heraus. Sie setzen sich unter anderem dafür ein, dass Prostitution nicht mehr bestraft wird.» 
  12. ^ a b c d e f g h i j k Susanne Kinnebrock (2021). «Über Anita Augspurg». Digitales Deutsches Frauenarchiv. Besøkt 2. november 2021. 
  13. ^ a b Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie». www.dhm.de (på tysk). Besøkt 3. november 2021. 
  14. ^ Biographie, Deutsche. «Augspurg, Anita - Deutsche Biographie». www.deutsche-biographie.de (på tysk). Besøkt 3. november 2021. 
  15. ^ Museum, Stiftung Deutsches Historisches. «Gerade auf LeMO gesehen: LeMO Biografie». www.dhm.de (på tysk). Besøkt 23. november 2021. 
  16. ^ «Anita Augspurg». www.fembio.org (på tysk). Besøkt 21. november 2021. 
  17. ^ «FMT – Anita Augspurg». FMT (på tysk). 18. april 2018. Besøkt 21. november 2021. 
  18. ^ a b c «100 Köpfe der Demokratie». demokratie-geschichte.de. Besøkt 23. juli 2021. 
  19. ^ Jessica Bock (2021). «Helene Stöcker». Digitales Deutsches Frauenarchiv. Besøkt 21. november 2021. 
  20. ^ Schaser, Angelika (1. mai 2009). «Zur Einführung des Frauenwahlrechts vor 90 Jahren am 12. November 1918». Feministische Studien. 1 (på tysk). 27: 97–110. ISSN 2365-9920. doi:10.1515/fs-2009-0109. Besøkt 6. november 2021. 
  21. ^ «FMT – Ein typischer Fall der Gegenwart». FMT (på tysk). 7. mai 2018. Besøkt 7. november 2021. 
  22. ^ Jansen, Jan K. S. (3. januar 2021). «letargi». Store medisinske leksikon. Besøkt 3. november 2021. 
  23. ^ a b «- "Wo ist das Recht der Frau?"». Deutschlandfunk (på tysk). Besøkt 4. november 2021. 
  24. ^ «Augspurg, Anita». hls-dhs-dss.ch (på tysk). Besøkt 10. november 2021. 
  25. ^ «Anita Augspurg». www.bos-sozial.musin.de. Besøkt 4. november 2021. 
  26. ^ muenchen.de. «Stadtrat beschließt Erhöhung des Anita-Augspurg-Preises». Landeshauptstadt München (på tysk). Besøkt 4. november 2021. 
  27. ^ «Startseite». www.bos-sozial.musin.de. Besøkt 4. november 2021. 
  28. ^ CLAdmina. «CouLe». CouLe (på tysk). Besøkt 4. november 2021. 
  29. ^ «Kaufrausch am Deich» (på tysk). 4. november 2020. Besøkt 4. november 2021. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Anita_Augspurg&oldid=24815758»